Takk til alle dere som har støttet meg og har trodd på meg. Takk til dere som har heiet meg frem når jeg har tatt mine steg ut i angst og utrygghet.
Jeg husker første gang jeg skulle si noen få linjer i en forsamling. Jeg hadde ligget våken i flere netter. Hadde disse 2 linjene jeg skulle si, men alt var borte, hode var fylt med ord, ord, ord i et stort kaos. Alt var kaos der inne, ingen system. Med skjelvende røst fikk jeg lest det opp, jeg gikk hjem og kjente på at jeg var en taper.
Alle pensumbøkene som jeg skulle lese når jeg startet opp coachingutdannelsen i 2009. 2000 sider var som et hav med ord kastet opp på stjernehimmelen. Og i mitt hode måtte jeg huske og pugge hvert ord, for i min verden var så viktig å huske alt riktig. Hvordan skulle jeg klare å lese dette, bøkene stod frem som store spøkelser som mareritt. Jeg lest, leste og leste alt igjen – ingen ting festet seg, det ble bare mer og mer kaos. Min mann leste jus og han leste jo alt kun en gang og så skrev han referater fra bøkene og så husket han hva han hadde lest. Jeg leste og leste, gråt, svette og leste igjen – ingen ting ville feste seg. Så startet jeg opp å skrive, lage bobler og kart. Brukte utallige timer på å legge alt inn i systemer, men det føltes fremdeles ut som om ingen ting ville feste seg.
Jeg skulle på skolebenken og ta coachingutdannelse for ledere. May, som jeg hadde definert som dum, fordi noen hadde fortalt meg at jeg var det når jeg var liten. Det virket helt uoverkommelig umulig å kunne klare.
Den første dagen var et mareritt. Vi skulle intervjue en medelev og jeg var livredd for at jeg skulle glemme noen av ordene han sa. Vi kom inn i forsamlingen og jeg trodde jeg skulle fortelle noe om han, men neida – vi skulle høre på to andre som fortalte om seg selv. Så satte vi oss ned, og det var min tur til å presentere en av disse to som sist hadde fortalt om seg selv. Jeg reiste meg opp, gulvet åpnet seg under meg og jeg ville bare falle. Ikke ett ord husket jeg, ikke navn ikke alder ikke noe, alt var bare et kaos av ord.
Hvordan skulle dette gå. Fra dag en hadde jeg allerede begynte og grue meg for eksamen som var 1 år frem i tid. Hver dag i ett år – så mye smerte og angst – så mye destruktive tanker, så utrolig energikrevende. For jeg måtte jo huske hvert ord.
”Jeg kan gjøre det! ropte han til personen i den andre enden av rommet. Hele mitt liv har du holdt meg tilbake – dyttet meg ned. Jeg har fått nok! Hvorfor? Kan du ikke bare la meg være? Jeg kunne blitt noe virkelig stort, fortsatte han, nå med en bedende stemme. En stund var det helt still bortsett fra lyden av hans dype pust.
Han stirret på den han nå hadde forstått var hans største motstander. Personen stod stille. Å Gud, sukket han. Han flyttet blikket mot byens skarpe lys der nede. Idet han begynte å se livets muligheter, kjente han en bølge av oppspilthet fare gjennom hver fiber i kroppen. Han forsvant inn i fantasien i noe som virket som flere minutter.
Plutselig slo virkeligheten ham igjen, hardt og brutalt. Hans håp om flukt forsvant. Han kjente lenkene som tynget hans sjel. Og han vendte blikket sakte, sikkert og hjelpeløst mot hans undertrykker. En gang til så han inn i øynene på mannen i speilet foran ham.
Oversatt fra Manz og Neck. 1999 fra boken til Susann Gjerde
Så en dag, når livet var ganske tungt, tok jeg med meg kamera – ut i skogen. Der fikk jeg sinnsro og glemte ord og tanker og bare gledet meg over naturen.
Når jeg kom hjem begynte jeg å leke med tekstene i pensum og de små herlige sitatene som stod i pensumboken til Susann Gjerde coaching hva hvorfor hvordan og begynte å klippe og lime inn tekst.
Alt det andre forstod jeg ikke, men disse sitatene gikk rett inn i hjerte og gav coaching faget en så utrolig stor mening. Jeg ble løftet over mitt daglige strev og begynte sakte og reflekter inn i eget liv.
Vi er her på jorden en begrenset tid. Når vi er unge, vet vi ikke hva vi gjør. Når vi er gamle, er det ikke særlig mye vi kan gjøre. I mellomrommet mellom ung og gammel der vi vet hva vi vil og har evnen må vi virkelig gjøre det!
Arne Næss jr. fra boken til Susann Gjerde
Hennes tekster bar meg ut av håpløsheten og gav meg mening – mine bilder hjalp meg til å huske tekstene og smerten for ord ble stadig mindre.
Coaching ble ikke bare et fag men en kunst. En kunst jeg måtte håndtere med varsomhet og med respekt og ydmykhet. Jeg leste bøkene igjen og klarte å finne sammenheng mellom litteraturen og de vakre små sitatene.
Spissformulert kan man si at en coach ikke utvikler mennesker, men ”utstyrer” dem slik at de blir bedre i stand til å utvikle seg selv.
Sandvik, i Friedmann og Olaisen, 1999 fra boken til Susann Gjerde
Jeg forstod nå at jeg kunne klare å lære og lære på en slik måte at jeg kunne skape den jeg ønsket å være. Så mye jeg ikke hadde fått med meg og lært i min barndom, men nå kunne jeg ikke bare lære det, men skape den jeg ønsket å være. Jeg begynte å se på det som noe positivt at jeg hadde en ”tung ryggsekk” fra barndomsår. Og når jeg nå la den fra meg, kunne jeg begynne helt på nytt – skape meg – for en herlig tanke.
Den største hjemligheten er at livet ikke er en oppdagelsesprosess, men en skapelsesprosess. Du oppdager ikke deg selv, men skaper deg selv på nytt. Søk derfor ikke å finne ut hvem du er, prøv å bestemme deg for hvem du ønsker å være.
Walsch, 1997 fra boken til Susann Gjerde
Jeg begynte å forså at livets reise var her og nå, hvis jeg valgte å være med ”på toget.” Før stod jeg igjen på perongen og så livet passere. Men jeg ville på, være med – leve! Så mange mennesker som er tilskuere i eget liv. Jeg hadde levd med hele fortiden min foran meg og det er fryktelig slitsomt. Alle ordene var hopet seg opp i mentale store murer. Kroppen sa ifra med å gå inn i en ”hvilemodus” fylt med endeløs tomhet.
Ordene i boken til Susanne dro meg tilbake til virkeligheten om og om igjen.
I stedet for å ta et engstelig babyskritt mot våre drømmer, skynder vi oss til kanten av stupet og står der, skjelvende, mens vi sier ”Jeg kan ikke hoppe. Jeg kan ikke. Jeg kan ikke.” Ingen ber deg om å hoppe, det er bare et drama … Det er de små skrittene som fører til større bevegelse i våre kreative liv.
Julia Cameron, 1995. fra boken til Susann Gjerde
De små skrittene tok jeg, sammen med mennesker som hadde tro på meg og som ikke så meg som et offer. De pushet meg og stod der og heiet når jeg var sikker på at jeg skulle ”drukne på dypt vann”. Og jeg viste det, det var en god intensjon bak hver handling, selv om jeg noen ganger følte at jeg var så utrolig alene.
Nå vet jeg at det finne håp for alle – alle som søker og våger å gå veien i de små stegene inn i livet – på toget – og være med på den vidunderlige reisen – for å skape deg selv til den DU ønsker å være.
Jeg ville noe med livet mitt og min reise har just startet. Hvor jeg endre vet jeg ikke, jeg har mål og store drømmer. Men det viktigste for meg er å være tro mot meg selv og mine verdier og så være med på reisen som ligger forran meg. Jeg hadde jo så mange drømmer. Men når jeg ikke klarte å konsentrere meg og lære å huske litt fra en bok, trodde jeg ikke jeg var et helt menneske. Men å være menneske er så mye mye mer enn å prestere og bli målt på hvor mye vi tjener og hvor vellykket vi er. Å være et menneske er å evne å være – være noe for seg selv og være noe for andre. Så skapes noe helt og vakkert.
Mange av livets fiaskoer er mennesker som ikke forsto hvor nære de var ved å lykkes da de ga opp.
Thomas Edison fra boken til Susann Gjerde
Og svarene kom i boken til Susann Gjerde. En dag hadde jeg 120 bilder i A3 og jeg hengte de opp i hele stuen. Jeg var så utrolig stolt av å ha laget min egen bildebok og nå klarte jeg å huske og lære.
Før skulle jeg kunne alt før jeg hadde begynt. Jeg var alt for streng med meg selv og hatet meg for det. Staffen ble mange og smertefulle. Men så kom ordene fra boken igjen og igjen og igjen.
Det er umulig å bli bedre og se bra ut samtidig. Husk at for å bli en kunstner må du først være villig til å være en dårlig kunster. Gi deg selv lov til å være en nybegynner. Ved å være villig til å være en dårlig kunstner, har du mulighet til å være en kunstner, og på sikt, kanskje også en veldig god en.
Julia Cameron, 1995 fra boken til Susann Gjerde
Jeg har pratet med Sussanne på Facebook og fortalt henne om boken hennes som gav meg slik enorm innspirasjon.
Jeg er på vei – vet ikke hvor – men jeg skaper noe hver dag. Og jeg sliper min DIAMANT slik at den skinner litt mer hver dag.
Takk min gode Helge – du har heiet meg frem og fått meg til å tro «at lærdom er lett å bære». Nå er en verden åpnet seg – takk for at du tolmodig har stått ved min side og sett at langt der inne lå en uslepet diamant.
www.maycoach.no